14 og 15 mai i år var Norges Musikkhøgskole så heldige å få besøk av den verdenskjente saxofonisten og komponisten Ryo Noda. Dette var et friskt, livlig og spennende møte med en engasjert og inspirerende personlighet, en av saxofonverdenens superstjerner.

av Camilla Bjørndahl Sørensen

Ryo Noda viste seg å være en veldig morsom, livlig og engasjerende person. Han møtte en halvfull sal på Norges Musikkhøgskole med voldsom energi og glede over å være til stede. Han kom direkte fra en legekongress i Düsseldorf, for i tillegg til å være saxofonprofessor er han også doktor i medisin i hjembyen Osaka i Japan.

Om Ryo Noda

Han kunne fortelle de fremmøtte om sitt tidligere møte med Norge. Det viste seg nemlig at han har prøvd seg som saxofonist her tidligere. Da han var ferdig med sine studier i Frankrike, flyttet han til Norge. Han traff snart Robert Levin, tidligere rektor ved Norges Musikkhøgskole. Levin ga ha sjansen til å gjøre noen opptak for NRK. Han spilte da inn en av sine improvisasjoner. Han kunne også fortelle om sitt samarbeid med den norske pianisten Kjell Bækkelund, hvor de spilte inn Paul Bonneu sin suite. Men oppholdet i Norge ble kort. Etter et halvt år orket han ikke mer. Prisnivået i landet ble for høyt, dessuten viste det seg umulig for han å lære seg språket. Turen gikk tilbake til Frankrike og Paris.

Ryo Noda har i de senere årene kommet fram til interessante resultater innen forskning på hjerneskadde etter trafikkulykker. Noda er nemlig, ved siden av å være musiker, utdannet doktor i medisin. Han begynte å tenke på hvordan man instinktivt prøver å roe en skrikende og plaget baby ved å rugge barnet opp og ned. Som oftest vil barnet stoppe å gråte, og kanskje til og med begynne å le. Dette er en veldig behagelig og beroligende bevegelse, samtidig som den er fysisk stimulerende. Dette ga han ideen til en slags trampoline som kunne gjøre det samme med mennesker i koma. Hvis man samtidig tilfører stimulans til hjernen ved å spille pasientens favorittmusikk, ville man kanskje oppnå kontakt med den hjerneskadde pasienten på en helt ny måte. Og han har med denne metoden vekket stor oppmerksomhet rundt om i verden.

Med sin nære kjennskap til saxofonen var han som komponist tidlig ute med å utvikle nye teknikker for saxofonspill. Mange av hans verker er idag blitt en del av standardreportuaret for saxofonister, og det er ofte gjennom disse verkene studenter først får kjennskap til et moderne tonespråk. Ryo Noda kunne fortelle hvordan han selv ble komponist. I 1972 var han i Toronto i Canada og skulle ta spilletimer med Hemke og Londeix. Det var noe helt nytt at en japansk student skulle delta, og han ble spurt om han hadde noe japansk musikk å spille. Dette klarte han ikke å finne, så dermed skrev han noe selv. Stykket ble ”Improvisasjon 1” og ble skrevet på en kveld. Londeix likte stykket umiddelbart, men Hemke likte det ikke.

Masterclass

Besøket i Norge startet mandag morgen med masterclass. Endel av studentene hadde selvsagt valgt musikk av Noda selv, og det var utrolig interessant å høre hva han har tenkt og ment med musikken han har skrevet. Han var veldig opptatt av at utøveren ikke må overdrive teknikkene, men må få fram den japanske melodien eller de karakteristiske klangene. En marcato skal ikke være en absolutt, den skal også kunne gjøres i pp. Musikken skal hele tiden beskrive en historie og naturen. Noda bruker for eksempel musikkutrykket ”Cutting tone”. Dette har flere tolket som enten slap-tounge eller et plutselig kutt av tonen. Men Noda kunne da gi oss en forklaring: Dette ska beskrive lyden av en bambusstokk som slår mot stein. Bambus er et viktig symbol i Japan. Når det er kraftig regnvær i Japan, legger vannet seg i dammer på bambusbladene. Når bladene blir tunge nok bøyer bambusstokkene seg. Plutselig renner vannet av, og bambusstokken slår opp igjen og treffer stein. Og dette er ”cutting tone”. Man må vite hvordan bambus mot stein låter for å prøve å gjenskape denne lyden.

Ryo Nodas ”Improvisasjon 1” ble et godt eksempel på hvordan Noda tenker når han skriver musikk. Det skal låte som en improvisasjon, og all timing må bli naturlig. Dette er selvsagt vanskelig å notere ned, men dynamikk, artikulasjon og plassering må låte som en naturlig improvisasjon. Dette stykket skal beskrive natur, måne og vind i Japan. Den mer rytmiske delen i stykket skal beskrive den japanske dansen Kabuki flettet sammen med amerikansk be-bop. Kabuki er en gammel tradisjonell dans som blir brukt innen teater. Midt inne i stykket kommer også en langsom melodi, en kinesisk bugagu. Denne melodien går meget langsomt og gjøres tradisjonelt sammen med en langsom dans med store kostymer. Noda kunne fortelle at japansk kultur stammer fra Kina, så disse to kulturene ligger tett. Hele stykket blir dermed en blanding av den europeiske cadenza sammen med tradisjonell japansk musikk, men også med drypp av andre lands kulturer, folkemusikk og tolvtoneteknikk. Man kan si at dette oppsummerer Noda selv som utøver og komponist, eller heller kanskje: hvem er han?

Noda reagerte på at flere av studentene spilte med en plastbit på munnstykke. Nye saxofonteknikker utfordrer ikke bare høyde og fingerteknikk, men også tankesett og munnstilling. Med denne plastbiten unngår man at munnstykket flytter på seg i munnen, og vi får større kontroll. Ryo Noda oppfordret til å våge å ta vekk noe av denne kontrollen og ha en fleksibel munnstilling for å oppnå enda større fleksibilitet. Han mente også at med denne plastbiten demper noe av volumet, og at vi dermed kan få enda større dynamikk ved å fjerne den.

Noda la stadig vekt på hva som var historien i musikken, og utfordret studentene til å tenke på hva de skulle formidle og hvordan. Han var en veldig engasjerende underviser, og brukte mye av seg selv for å få frem budskapet. Midt i en setning kunne han plutselig hoppe fram og rope, for å understreke noe i musikken, eller han kunne imitere dukketeater eller kampsport. Han ville gjerne finne fram det enkle og lett tilgjengelige. Han mante at man ikke skulle ta for mye hensyn til komponisten, men at man som utøver må bestemme hvor grensen mellom komponistens budskap og ens egen teknikk som utøver skal møtes. Men man skal selvsagt respektere komponistens mål og forstå hva som ligger bak notene før man prøver å finne sin egen stil. Han ville også få frem hvor viktig det er å bruke teater som virkemiddel for å få frem karakterer. Man må våge å være komiker for å ta ut kontrastene, og ikke bli for selvopptatt og seriøs. Og man må lete etter komponistens bakgrunn for hva han har skrevet, alt har en inspirasjon fra noe annet, om det er japansk, kinesisk, norsk, jazz eller annen folkemusikk.

Konsert

Mandag kveld var duket for Ryo Noda selv og hans konsert ”Music for War and Peace”. Han entret scenen i en fantastisk japansk folkedrakt. I salen satt omtrent 50 forventningsfulle publikummere, de fleste amatører, studenter og profesjonelle saxofonister. Det var fantastisk å se denne blandingen av den japanske tradisjonen og den europeiske saxofonen. Med en dempet belysning ble det en fin stemning i salen. Det ble tydelig gjennom hele konserten at man må ha god kunnskap til Japansk musikk, kultur og teater for å kunne spille Nodas musikk. Ryo Noda brukte hele tiden det japanske kroppsspråket i sin utøving, med stor kontroll over brå og små bevegelser. Han kunne til tider bruke mengder av luft og vi kunne høre mye innpust, han ble veldig fysisk. Men det var tydelig at han selv behersket de teknikkene han tidligere på dagen hadde undervist. Munnstykket beveget seg mye og vi kunne se kjeven arbeide. Han gikk fra til tider nesten lydløst til grotesk, sterkt og intens. Han behersket sitt instrument og sin musikk slik at han fikk fram akkurat det som var viktig: saxofonen ble et formidlingsinstrument og teknikk ble ikke stående i veien.

På konserten fikk vi også en urfremføring av hans nyeste verk. ”La nuit de Dinant” ble skrevet etter inspirasjon fra da han var dommer under Adolf Sax- konkurransen i Dinant i fjor høst, der han forøvrig knyttet den kontakten til Norges Musikkhøgskole som skulle ende i dette møtet i Norge.

Etter å ha hørt Ryo Noda undervise en hel dag og senere se og høre han på scenen fikk i hvert fall jeg mange bilder i hodet fra den japanske kulturen, dansen og teateret. Og med dette falt hans musikk helt på plass for meg.

---
Ryo Noda begynte sine studier som saxofonist i Osaka (1968 – 1972), og fortsatte ved Northwestern University i Illinois, USA, der han studerte med Fred. L. Hemke. Deretter gikk turen til Bourdoux i Frankrike og videre studier med Jean-Marie Londeix, og nå omfattet studiene også komposisjon. Han gjorde seg snart bemerket som komponist, og ble i 1974 tildelt det franske komponistforbundets pris (SACEM).

Men Ryo Nodas bemerkelsesverdige karriere begrenser seg ikke til dette. Hans interesse for musikkens potensial som terapi førte til medisinstudier og til mange års forskningsarbeid. Han har utviklet en metode for musiko-kinetisk terapi som kombinerer musikk og bevegelse i behandling av hjerneskadde og komatøse pasienter, og har blant annet designet en egen trampoline for å gjøre dette mulig. De resultater han har oppnådd gjennom sitt arbeid både som forsker og som pasientbehandler har vakt stor oppsikt i et internasjonalt perspektiv.
----

Tags: Ryo Noda, Camilla Bjørndahl Sørensen, Improvisation

Af Henriette Jensen

I november sidste år drog jeg sydpå til den lille by Dinant i Belgien, for at deltage i en stor saxofonkonkurrence. Det drejede sig om den såkaldte Internationale Adolphe Sax Konkurrence. Konkurrencen afholdes kun hvert fjerde år og tiltrækker unge saxofonister fra hele verden. Denne gang var der deltagere fra mere end 25 forskellige lande. Både folk fra Japan, USA og sågar en enkelt helt fra New Zealand, havde fundet vej til den lille smukke by, som ligger ca. 100 km syd for Belgiens hovedstad, Bruxelles. Det var her i Dinant at Adolphe Sax, som opfandt saxofonen, blev født i 1814. Byen kalder da også sig selv for ”Ville du Saxophone” (Saxofonens By), og man er heller ikke i tvivl om, at de er glade for saxofonen i denne by. Da konkurrencen løb af stablen hang der f.eks. lyskæder formet som saxofoner i byens gader...

Christian Fallesen i ilden

Om konkurrencen

Selve konkurrencen bestod af tre runder. I den første runde var der omkring 140 deltagere. Til at bedømme dem, var en jury på omkring 20 medlemmer, heraf 12 saxofonister, som talte bl.a. Frederick Hemke, Daniel Gauthier, Ryo Noda med flere. Alle deltagerne skulle spille et moderne stykke, skrevet specielt til konkurrencen, og ét valgt fra en liste med omkring 10 forskellige stykker. Desværre havde mange her valgt det samme stykke, hvilket resulterede i, at man fik hørt de samme to stykker musik rigtig mange gange. Det må sikkert have været hårdt at sidde i juryen i denne runde. De sad i fem stive dage og skulle bedømme og lytte til de mange deltagere, der én efter én kom ind på scenen og gav deres bud på hvordan stykkerne skulle spilles. Især pligtstykket var ikke helt nemt, og det var nu rart at se og høre, at jeg ikke var den eneste, der syntes det.

Ud af de 140 deltagere, skulle der vælges 18, som kunne gå videre til den 2. runde. Det er noget af et nåleøje at komme igennem, og jeg kan forestille mig, det må være en hel lille sejr i sig selv, at nå så langt. Alle vi, som ikke var blandt de heldige der skulle på scenen igen, kunne nu til gengæld slappe helt af og lytte til semifinalisterne. Udover et pligtstykke og et stykke valgt fra en liste, skulle de også spille et selvvalgt solostykke. Det var meget spændende at høre, både fordi niveauet var højt og stykkerne afvekslende at lytte til.

Til den store finale blev der udvalgt seks deltagere. Den skulle foregå over to aftener i byens store kirke og hver deltager skulle spille to værker med orkester. Det var en stor oplevelse at høre finalen og gætte på hvem, der ville løbe med sejren, - og ikke mindst den store ære, som det må være at vinde så stor og anerkendt en konkurrence. Alle seks finale-deltagere var dog sikret en saxofon og en penge-præmie, som for 1. pladsens vedkommende var på 8000 Euro. Desuden blev der uddelt en del andre priser, f.eks. en til den bedste fortolkning af pligtstykkerne i de forskellige runder. Den endelige vinder af konkurrencen blev 24-årige Sergey Kolesov fra Rusland. Med sin overbevisende musikalitet fejede han de andre konkurrenter af banen og kunne dermed kalde sig Vinder af Adolphe Sax konkurrencen 2006.

Konkurrencen var meget godt arrangeret og der var tænkt på stort set alt. Nogle gange kunne det dog også blive ret formelt. Ved ankomsten skulle man f.eks. underskrive et hav af papirer om det ene og det andet. Der var også mange regler om hvordan alting skulle foregå og i hvilken rækkefølge osv. En ting der var lidt ærgerligt var, at der ikke var mulighed for at få feedback fra juryen på ens præstation. De havde tavshedspligt og måtte egentlig slet ikke snakke med deltagerne. Det kunne ellers have været spændende at få et par gode råd eller kommentarer med på vejen derfra.

Andre oplevelser

Belgierne viste sig generelt som et meget gæstfrit og venligt folkefærd. Ved ankomsten til byen fik alle deltagerne udleveret en pose med en masse gaver i, som byens butikker havde sponsoreret. Der var bl.a. en del kuglepenne, øl, chokolade og andre nips. Det var lidt sjovt, men man følte sig da virkelig budt velkommen. Konkurrencedeltagerne blev også alle tilbudt indkvartering hos familier i og omkring Dinant, hvilket de fleste benyttede sig af.

Der var arrangeret et par sociale arrangementer i løbet af konkurrencedagene, hvor de medvirkende kunne få mulighed for at lære hinanden bedre at kende. Et af disse var en aften med ”SaxSpeeddating”, hvor der bl.a. også var mulighed for at smage på lokale specialiteter som oste- og kødkage, den populære Leffe-øl og andre godter. Hvis det da ikke var fordi man havde mere lyst til at gribe den åbne mikrofon og give et nummer for hele forsamlingen, det være sig på saxofonen eller bare ren vokal. En af de andre aftener var der arrangeret en koncert med et jazz-orkester for alle deltagerne og deres værtsfamilier. Det var fint lige at få renset ørerne med lidt jazz, og med den efterfølgende fri bar, var man klar til at gå de sidste par dage af konkurrencen i møde.

Alt i alt var det en meget stor oplevelse for mig at være med til denne saxofon-event og jeg kan varmt anbefale andre at tage af sted. Selvom man måske ikke går videre fra 1. runde, er der alligevel meget at hente. Det er spændende at høre så mange forskellige saxofonister spille og skabe nye konktakter. Det er sjældent man har den mulighed til daglig. En ting, man selvfølgelig heller ikke må glemme, er det store forberedelsesarbejde, der lægger forud for deltagelsen. Her er der rig mulighed for at udvikle sit eget spil, og hele processen i sig selv, synes jeg også var meget lærerig.

Så det er bare med at kridte skoene, og huske at melde jer til, næste gang konkurrencen afholdes, i 2010.

Se mere på hjemmesiden: www.adolphesax.com

Tags: Henriette Jensen, Frederick L. Hemke, Sergey Kolesov, Daniel Gauthier, Dinant, Ryo Noda