14 og 15 mai i år var Norges Musikkhøgskole så heldige å få besøk av den verdenskjente saxofonisten og komponisten Ryo Noda. Dette var et friskt, livlig og spennende møte med en engasjert og inspirerende personlighet, en av saxofonverdenens superstjerner.

av Camilla Bjørndahl Sørensen

Ryo Noda viste seg å være en veldig morsom, livlig og engasjerende person. Han møtte en halvfull sal på Norges Musikkhøgskole med voldsom energi og glede over å være til stede. Han kom direkte fra en legekongress i Düsseldorf, for i tillegg til å være saxofonprofessor er han også doktor i medisin i hjembyen Osaka i Japan.

Om Ryo Noda

Han kunne fortelle de fremmøtte om sitt tidligere møte med Norge. Det viste seg nemlig at han har prøvd seg som saxofonist her tidligere. Da han var ferdig med sine studier i Frankrike, flyttet han til Norge. Han traff snart Robert Levin, tidligere rektor ved Norges Musikkhøgskole. Levin ga ha sjansen til å gjøre noen opptak for NRK. Han spilte da inn en av sine improvisasjoner. Han kunne også fortelle om sitt samarbeid med den norske pianisten Kjell Bækkelund, hvor de spilte inn Paul Bonneu sin suite. Men oppholdet i Norge ble kort. Etter et halvt år orket han ikke mer. Prisnivået i landet ble for høyt, dessuten viste det seg umulig for han å lære seg språket. Turen gikk tilbake til Frankrike og Paris.

Ryo Noda har i de senere årene kommet fram til interessante resultater innen forskning på hjerneskadde etter trafikkulykker. Noda er nemlig, ved siden av å være musiker, utdannet doktor i medisin. Han begynte å tenke på hvordan man instinktivt prøver å roe en skrikende og plaget baby ved å rugge barnet opp og ned. Som oftest vil barnet stoppe å gråte, og kanskje til og med begynne å le. Dette er en veldig behagelig og beroligende bevegelse, samtidig som den er fysisk stimulerende. Dette ga han ideen til en slags trampoline som kunne gjøre det samme med mennesker i koma. Hvis man samtidig tilfører stimulans til hjernen ved å spille pasientens favorittmusikk, ville man kanskje oppnå kontakt med den hjerneskadde pasienten på en helt ny måte. Og han har med denne metoden vekket stor oppmerksomhet rundt om i verden.

Med sin nære kjennskap til saxofonen var han som komponist tidlig ute med å utvikle nye teknikker for saxofonspill. Mange av hans verker er idag blitt en del av standardreportuaret for saxofonister, og det er ofte gjennom disse verkene studenter først får kjennskap til et moderne tonespråk. Ryo Noda kunne fortelle hvordan han selv ble komponist. I 1972 var han i Toronto i Canada og skulle ta spilletimer med Hemke og Londeix. Det var noe helt nytt at en japansk student skulle delta, og han ble spurt om han hadde noe japansk musikk å spille. Dette klarte han ikke å finne, så dermed skrev han noe selv. Stykket ble ”Improvisasjon 1” og ble skrevet på en kveld. Londeix likte stykket umiddelbart, men Hemke likte det ikke.

Masterclass

Besøket i Norge startet mandag morgen med masterclass. Endel av studentene hadde selvsagt valgt musikk av Noda selv, og det var utrolig interessant å høre hva han har tenkt og ment med musikken han har skrevet. Han var veldig opptatt av at utøveren ikke må overdrive teknikkene, men må få fram den japanske melodien eller de karakteristiske klangene. En marcato skal ikke være en absolutt, den skal også kunne gjøres i pp. Musikken skal hele tiden beskrive en historie og naturen. Noda bruker for eksempel musikkutrykket ”Cutting tone”. Dette har flere tolket som enten slap-tounge eller et plutselig kutt av tonen. Men Noda kunne da gi oss en forklaring: Dette ska beskrive lyden av en bambusstokk som slår mot stein. Bambus er et viktig symbol i Japan. Når det er kraftig regnvær i Japan, legger vannet seg i dammer på bambusbladene. Når bladene blir tunge nok bøyer bambusstokkene seg. Plutselig renner vannet av, og bambusstokken slår opp igjen og treffer stein. Og dette er ”cutting tone”. Man må vite hvordan bambus mot stein låter for å prøve å gjenskape denne lyden.

Ryo Nodas ”Improvisasjon 1” ble et godt eksempel på hvordan Noda tenker når han skriver musikk. Det skal låte som en improvisasjon, og all timing må bli naturlig. Dette er selvsagt vanskelig å notere ned, men dynamikk, artikulasjon og plassering må låte som en naturlig improvisasjon. Dette stykket skal beskrive natur, måne og vind i Japan. Den mer rytmiske delen i stykket skal beskrive den japanske dansen Kabuki flettet sammen med amerikansk be-bop. Kabuki er en gammel tradisjonell dans som blir brukt innen teater. Midt inne i stykket kommer også en langsom melodi, en kinesisk bugagu. Denne melodien går meget langsomt og gjøres tradisjonelt sammen med en langsom dans med store kostymer. Noda kunne fortelle at japansk kultur stammer fra Kina, så disse to kulturene ligger tett. Hele stykket blir dermed en blanding av den europeiske cadenza sammen med tradisjonell japansk musikk, men også med drypp av andre lands kulturer, folkemusikk og tolvtoneteknikk. Man kan si at dette oppsummerer Noda selv som utøver og komponist, eller heller kanskje: hvem er han?

Noda reagerte på at flere av studentene spilte med en plastbit på munnstykke. Nye saxofonteknikker utfordrer ikke bare høyde og fingerteknikk, men også tankesett og munnstilling. Med denne plastbiten unngår man at munnstykket flytter på seg i munnen, og vi får større kontroll. Ryo Noda oppfordret til å våge å ta vekk noe av denne kontrollen og ha en fleksibel munnstilling for å oppnå enda større fleksibilitet. Han mente også at med denne plastbiten demper noe av volumet, og at vi dermed kan få enda større dynamikk ved å fjerne den.

Noda la stadig vekt på hva som var historien i musikken, og utfordret studentene til å tenke på hva de skulle formidle og hvordan. Han var en veldig engasjerende underviser, og brukte mye av seg selv for å få frem budskapet. Midt i en setning kunne han plutselig hoppe fram og rope, for å understreke noe i musikken, eller han kunne imitere dukketeater eller kampsport. Han ville gjerne finne fram det enkle og lett tilgjengelige. Han mante at man ikke skulle ta for mye hensyn til komponisten, men at man som utøver må bestemme hvor grensen mellom komponistens budskap og ens egen teknikk som utøver skal møtes. Men man skal selvsagt respektere komponistens mål og forstå hva som ligger bak notene før man prøver å finne sin egen stil. Han ville også få frem hvor viktig det er å bruke teater som virkemiddel for å få frem karakterer. Man må våge å være komiker for å ta ut kontrastene, og ikke bli for selvopptatt og seriøs. Og man må lete etter komponistens bakgrunn for hva han har skrevet, alt har en inspirasjon fra noe annet, om det er japansk, kinesisk, norsk, jazz eller annen folkemusikk.

Konsert

Mandag kveld var duket for Ryo Noda selv og hans konsert ”Music for War and Peace”. Han entret scenen i en fantastisk japansk folkedrakt. I salen satt omtrent 50 forventningsfulle publikummere, de fleste amatører, studenter og profesjonelle saxofonister. Det var fantastisk å se denne blandingen av den japanske tradisjonen og den europeiske saxofonen. Med en dempet belysning ble det en fin stemning i salen. Det ble tydelig gjennom hele konserten at man må ha god kunnskap til Japansk musikk, kultur og teater for å kunne spille Nodas musikk. Ryo Noda brukte hele tiden det japanske kroppsspråket i sin utøving, med stor kontroll over brå og små bevegelser. Han kunne til tider bruke mengder av luft og vi kunne høre mye innpust, han ble veldig fysisk. Men det var tydelig at han selv behersket de teknikkene han tidligere på dagen hadde undervist. Munnstykket beveget seg mye og vi kunne se kjeven arbeide. Han gikk fra til tider nesten lydløst til grotesk, sterkt og intens. Han behersket sitt instrument og sin musikk slik at han fikk fram akkurat det som var viktig: saxofonen ble et formidlingsinstrument og teknikk ble ikke stående i veien.

På konserten fikk vi også en urfremføring av hans nyeste verk. ”La nuit de Dinant” ble skrevet etter inspirasjon fra da han var dommer under Adolf Sax- konkurransen i Dinant i fjor høst, der han forøvrig knyttet den kontakten til Norges Musikkhøgskole som skulle ende i dette møtet i Norge.

Etter å ha hørt Ryo Noda undervise en hel dag og senere se og høre han på scenen fikk i hvert fall jeg mange bilder i hodet fra den japanske kulturen, dansen og teateret. Og med dette falt hans musikk helt på plass for meg.

---
Ryo Noda begynte sine studier som saxofonist i Osaka (1968 – 1972), og fortsatte ved Northwestern University i Illinois, USA, der han studerte med Fred. L. Hemke. Deretter gikk turen til Bourdoux i Frankrike og videre studier med Jean-Marie Londeix, og nå omfattet studiene også komposisjon. Han gjorde seg snart bemerket som komponist, og ble i 1974 tildelt det franske komponistforbundets pris (SACEM).

Men Ryo Nodas bemerkelsesverdige karriere begrenser seg ikke til dette. Hans interesse for musikkens potensial som terapi førte til medisinstudier og til mange års forskningsarbeid. Han har utviklet en metode for musiko-kinetisk terapi som kombinerer musikk og bevegelse i behandling av hjerneskadde og komatøse pasienter, og har blant annet designet en egen trampoline for å gjøre dette mulig. De resultater han har oppnådd gjennom sitt arbeid både som forsker og som pasientbehandler har vakt stor oppsikt i et internasjonalt perspektiv.
----

Tags: Ryo Noda, Camilla Bjørndahl Sørensen, Improvisation

En viktig og stor musiker runder i august 70 år. Gjennom en lang karriere har han vært med på å prege ikke bare det musikalske landskap i Norge, men også utviklingen av norske saxofonister gjennom sitt arbeid på Norges Musikkhøgskole. Da han pensjonerte seg fra Musikk-høgskolen i 1999 var ikke dette for å sette seg tilbake i sofaen og være fornøyd med sitt virke, men for å få tid til å spille enda mer.

av Camilla Bjørndahl
Foto: John Nordal

Da Harald var liten gutt var han i et familieselskap. Noen fikk en blikkfløyte i presang, men brydde seg ikke videre om den. Men det gjorde Harald. Han tok instrumentet og gjemte seg i trappen, og merket snart at dette var noe han behersket.

- Det er nok hendelser som dette som har inspirert meg til å bli musiker. Jeg husker også da far tok fram sin gamle klarinett, og jeg fikk prøve den, eller da jeg hørte klassisk musikk på radioen og skjønte det språket som ble snakket. Jeg har vel hatt lett for å ta til meg de tingene, sier Harald.

Harald fikk snart også tak i en saxofon, og fra han var 14 år var det musikk både sent og tidlig. Saxofonen ble i utgangspunktet et jazzinstrument, og det finnes bilder av Harald som 17 åring i jam sessions på Metropol, sammen med mange andre store navn. Etter hvert skulle han også bli medlem av mange jazzband og danseorkestre, som Kjell Karlsens orkester i 1956, og senere i band med Ditlef Echoff, Kåre Grøttum og Rowland Greenberg.

Det er ikke mange i Norges klassiske saxofonmiljø som har klart å feste seg i hukommelsen til den gjennomsnittelige nordmann, men det har Harald. Mange satt klistret foran TV-skjermen på 70 tallet da man så på programmer hvor blant andre Harald Bergersen satt i orkesteret.

- Jeg har ingen formell utdannelse på saxofon, det er noe jeg har lært meg på veien. Men jeg begynte på konservatoriet på klarinett, hos Richard Kjelstrup. Han gikk jeg også hos privat i flere år etterpå. Jeg har et opphold bak meg i København, hos klarinettisten Ib Eriksson. Han var soloklarinettist i Radiosymfoniorkestret i Danmarks Radio. Begge disse klarinettistene var flotte lærere. De lærte meg å oppdage ting i meg selv, og hadde på ingen måte behov for å sette sin merkelapp på meg. Jeg lærte meg å snakke det språket som klassisk musikk er.

I 1963 ble Harald ansatt som klarinettist i Forsvarets Stabsmusikkorps. Der ble han i tre år. Han vikarierte i Oslo filharmoniske orkester i to år, og ble så ansatt i orkestret ved Det Norske Teatret. I 1970 ble han ansatt som soloklarinettist i Kringkastingsorkesteret. Var også medlem av Oslo Blåsekvintett Oslo Blåsesolister. Det daglige virket var i det klassiske miljøet, men han var hele tiden aktiv som jazzmusiker.

Da han i 1977 sa opp sin stilling i Kringkastingsorkesteret var tanken å jobbe som freelance musiker. Men Robert Levin, som da var rektor ved Norges Musikkhøgskole, var på telefonen og tilbød Harald jobben som saxofonlærer ved Musikkhøgskolen.
- Jeg takket egentlig nei til jobben. Den virket interessant, men jeg ville ha tid til å være freelance musiker. Levin og Musikkhøgskolen ga seg ikke, så det endte med at jeg sa ja til slutt, sier Harald med et smil.

Harald tror selv at hans timer hos Ib Eriksson og Richard Kjelstrup var med på å gi han hans egen styrke som lærer, nemlig det å være åpen for nye innfallsvinkler og å se mennesket som står og spiller.

- Å drive med musikk handler om å være åpen. Ved at jeg bestandig har drevet med så mye forskjellig har jeg også fått stor respekt for alle sjangere og typer musikere. Man må lytte etter engasjementet hos musikeren, det er det viktigste.

Da jeg skulle skrive om Harald var det akkurat det med hans åpenhet som lærer jeg ville få fram. Jeg var selv så heldig å få oppleve han det siste året han var på musikkhøgskolen. Det som jeg i ettertid har lagt merke til og satt utrolig stor pris på, er hvor stor variasjon det er blant saxofonister i Norge i dag. Etter samtaler med flere av hans tidligere studenter har vi samme oppfattning, og det er hvor viktig Harald har vært i forhold til det å få bli sin egen musiker, få sitt eget særpreg.

- Harald ble veldig viktig for meg da jeg begynte på høgskolen. Han sa ikke så mye, men det han sa ble utrolig viktig. Alt var gullkorn. Han lot meg få utvikle meg i min egen retning, hjalp meg heller bare framover hvis jeg sto fast, sier Rolf Erik Nystrøm, som det var portrett av i forrige NST. Han er klart enig i at Haralds åpenhet og sjenerøsitet har vært viktig for at han har fått plass til å utvikle seg.

Harald selv er litt mer ydmyk i forhold til sin rolle, men medgir at han har hatt tanker om det selv.

- Mye har utviklet seg siden jeg begynte som lærer i 1977. Det er i hovedsak studentene selv som har drevet utviklingen framover. De har etter hvert stilt større og større krav, og kommet inn med større ferdigheter. Men det er klart at jeg har vært åpen i forhold til studentens personlige stil. Men en ting har jeg ikke firet på, og det er kravet til basiskunnskapen. Som orkestermusiker har det blitt utrolig viktig for meg å få studenten til å forstå språket. Man må forstå hvordan man skal spille notene som står. Dette har kanskje vært ekstra viktig på saxofon. Den er i utgangspunktet ikke så knyttet til det klassiske miljøet, og ville fort blitt satt på sidelinjen dersom man ikke hadde fulgt opp en klassisk orkesterstil.

Haralds lærerstil har vært en blanding av hans personlighet og den norske naturen. Mens man nedover i Europa ser tendensen til at man skal være som sin lærer, legger Harald selv vekt på de positive sidene ved ”den norske janteloven, ” : Du skal ikke tro du er noe, du skal ikke tro du er bedre enn andre i den forstand å vise respekt.” Med dette som utgangspunkt har Harald lettere lært sine studenter å respektere andre, og å ha respekt for alle sjangere. Flere jazzmusikere valgte å ta en klassisk skolering under Harald Bergersen på grunn av dette. De fikk da med seg den klassiske grunnpakken som er så viktig, men friheten til å utvikle seg.

- Jeg har jo sett hva som har skjedd, særlig i Paris. Det var et stort øyeblikk da Daniel Deffayët kom til oss på musikkhøgskolen. Han er jo en viktig del av den franske skolen. Det var interessant og spennende å få se på den stilen og ta lærdom av den.

Under hele hans karriere som lærer ved musikkhøgskolen var det viktig å være en aktiv utøver selv. Han var medlem av Ny Musikks ensemble, hadde saxofonkvartett med Erik Tangevold, Ståle Abrahamsen og Rolf Malm, og jazzensembler som for eksempel Conversations og Dean Machine. Helt fra 1969 hadde han en jazzkvintett i bop sjangeren sammen med Bernt Steen, Roy Hellvin, Sture Janson og Svein Erik Gaardsvik, også kalt Attomjørgen. I 1991 ble han også medlem av Big Chief Jazz band, som er et tradjazzband. Dette var en helt ny sjanger for Harald, men er et band han fortsatt er meget aktiv i.

Listen over innspillinger med Harald Bergersen er lang. Han har spilt inn mange CD-er med diverse storband. Det har blitt plateinnspillinger med orkestre og samtidsgrupper, Oslo blåsekvintett, Oslo Blåsesolister, Radiostorbandet i NRK, Big Chief jazz band og Kongelige Norske Marines musikkorps, for å nevne noen. Selv orker han ikke høre på sine egne innspillinger.

- Det er noe med alt arbeidet som ligger bak CD-en som gjør at jeg ikke kan lytte objektivt. Kommer jeg tilfeldigvis over noe jeg har spilt inn for lenge siden kan det være gøy å høre det igjen, men bare en gang. Gjort er gjort, sier han.

Under Haralds virke på musikkhøgskolen hadde han kun en saxofonlærerkollega, og det var Vibeke Breian.

- Harald bidro til at folk fikk forme seg selv som utøvere. Jeg lærte å se mennesket bak musikeren av han. Han var en utrolig tolerant og sjenerøs lærer, sa aldri et stygt ord om noen og ga alltid spillerom for personlig utvikling. Han var en fantastisk flott kollega, sier hun. De har ikke bare jobbet sammen som lærere ved høgskolen, men også spilt sammen utallige ganger i diverse orkestre. I en periode spilte de også saxofonkvartett sammen. Hun beskriver også Harald som en stillferdig musiker, veldig allsidig og samtidig med en bred kunnskap.

I 1999 bestemte Harald seg for å gå av med tidlig pensjon fra Norges Musikkhøgskole. Og dette var en avgjørelse han er glad han tok. Det var veldig gøy og interessant å være lærer, men nå fikk han endelig tid til bare å tenke på seg selv, og ha muligheten til å se ting på nytt. Han spiller som sagt i tradjazzbandet Big Chief Jazz band, har egen jazzkvartett og er med i en Bossa- nova gruppe på Nordstrand utenfor Oslo hvor han bor.

Vi ønsker med dette å gratulere en flott og sprek 70 åring med dagen og gleder oss til å høre mer!

Tags: Camilla Bjørndahl Sørensen, Harald Bergersen

På Snarøya utenfor Oslo har det i noen år utviklet seg et spennende konsept innen instrumentalundervisning. Konseptet inneholder bøyde sopranersaxofoner, noen engasjerte pedagoger og noen ganske små musikanter.

av Camilla Bjørndahl

Ragnhild Holm er saxofonpedagog og mor, og denne kombinasjonen ga henne en idé som etter syv år har blitt en suksess.

- Den største feilen vi gjør er å kreve for lite av barn og gi for små utfordringer. Vi beskytter dem for vanskelighetene ved å godta feil de gjør. Det vi isteden må gjøre er å kreve kvalitet fra første time, lære elevene å spille med riktig kroppsholdning og munnstilling, noe som gir god klang. Barn hører når det låter bra og blir motivert av å spille godt. For å få dette til må læreren være bevisst, forberede seg godt og gi repertoar som gir rom for å få til god klang.

Ragnhild er nøye med at utstyret barna bruker skal være bra. De skal fra begynnelsen av spille på gode instrumenter og munnstykker som gir motstand sammen med relativt tunge rør. Man skal ikke godta dårlig klang fordi barna er små eller utstyret for dårlig, mener Ragnhild.

Minisax ble til da Snarøya musikkorps etter hvert fikk noen yngre søkere enn de pleide. Disse var for små i kroppen til å holde og blåse på en altsaxofon. Ragnhild syntes ikke dette skulle være en faktor som skulle få stoppe lærelystne barn. I stedet satte hun i gang med å utvikle nye metoder, og hun fikk korpset til å kjøpe inn noen bøyde sopransaxofoner. Senere har hun tatt med seg opplegget til Musikk- og kulturskolen i Bærum, hvor det er tilbud på både trombone, trompet, gitar og trekkspill.
Minisaxkonseptet er utviklet på bakgrunn av egne erfaringer etter å ha arbeidet i en årekke som saxofonpedagog. I tillegg er det inspirert av blant annet Suzukimetoden og Paynter. Konseptet er under kontinuerlig utvikling, men det har hele tiden vært en gehørbasert undervisningsform. De små barna har ikke fysikk eller konsentrasjon til å spille så lenge av gangen. Spilletimene skal være preget av glede, lek- og gehørbaserte aktiviteter. Barna lærer seg melodier ved hjelp av lytting, sang og herming på instrumentet. Andre aktiviteter i løpet av timen er ulike leker, dans, rim og regler. For eksempel kan de lære rytmer ved å si forskjellige setninger som har rytmer i seg, som ” gi- meg- ertene”, eller ” kan- du- sende- vannet”. De kan også tegne en sang i luften ved å ta hånden opp eller ned i forhold til om melodilinjen er stigende eller synkende. Det er mye sang; melodier og rytmer er lettere å lære seg ved hjelp av tekst. De lærer en ny melodi (sang) på hver time, slik at de får et stort repertoar. Faktorene som komponering og improvisasjon er en del av arbeidet på timene og hjemme. Repertoaret som benyttes i starten er basert på legatospill, små sprang, uten oktavklaff og med tekst. Både barna og læreren komponerer disse melodiene.

Undervisningen foregår som regel i små grupper, minimum to. Blir det flere barn enn tre på gruppa, gjøres undervisningen med to lærere. Det er viktig med positive musikkopplevelser, og barna opptrer gjerne på hver time for hverandre og de foreldrene som er til stede. Da får de applaus og må ta i mot denne ved å se på tilhørerne og bukke.

De fleste barn liker å gjøre aktiviteter sammen med sine foreldre. Og siden barna er såpass små når de begynner, er det veldig viktig at foreldrene deltar.

Ragnhild hevder at spilleopplæring er en aktivitet for hele familien. Barna er for små til å ta ansvar for egen læring, og uten foreldre som hjelper hjemme er det umulig for barna å huske at de skal øve. Det er viktig å få inn gode øverutiner så tidlig som mulig. Derfor er foreldrene med på de fleste timene. Da er det lettere for dem å få forståelse for hva barna driver med og hvordan de kan hjelpe sine barn med spillingen hjemme. Foreldrene får i lekse å synge sangene sammen med barna, sjekke at snoren er passe høy, stå - eller sittestilling, hvor mange ganger sangene spilles, oppmuntre, rose og belønne. En belønning for å øve hver dag en hel uke kan for eksempel være å gå på kino sammen. Ifølge Ragnhild har mange foreldre frarøvet sine barn muligheten til å utvikle seg fordi de ikke støtter oppunder deres aktiviteter.

Det er innført en måte å notere ned melodiene på. Alle elevene har skrivebøker med linjer, og her blir melodiene skrevet ned med streker. En H ligger alltid på en strek, mens en A ligger mellom to streker i boka. Ved å tegne lange og korte streker kan eleven lese om tonen skal være lang eller kort, og hvor de skal puste. De tonene som står sammen skal spilles sammen. Der det er opphold skal man puste. Lange streker er lange toner, kortere streker er kortere toner. Denne måten å lære på kan på en måte sammenlignes med moderne pedagogikk innen skolen, der de i dag lærer seg å kjenne igjen ordet på hvordan det ser ut i stede for å lese ordet bokstav for bokstav.



Ved hjelp av dette systemet kan barna orientere seg i forhold til tonehøyde og tonelengde. Notasjonen er kun ment som en form for huskelapp når de øver hjemme. Den største forskjellen fra vanlige noter og linjesystemet er at tonene ”henger sammen”. Dette er noe av hemmeligheten for å få elevene til å spille legato med god trykk på lufta og dermed få en god klang. Siden Ragnhild Holm er ansatt ved Norges Musikkhøgskole og underviser i saxofondidaktikk og -praksis, ble det naturlig for henne å få med seg sine studenter på opplegget. Cathrine Winnes var med i planleggingsfasen og på undervisning av de to første minisaxelevene. Flere av studentene har senere tatt i bruk minisaxmetoden og videreutviklet konseptet med flere egne komposisjoner og tilnærmingsmåter.

- For noen år siden begynte to femåringer i musikk- og kulturskolen. Nina Mjåtvedt og jeg fikk foreldrene inn på et forkurs hvor de lærte det mest grunnleggende på saxofon slik at de kunne hjelpe barna med å øve hjemme. En av foreldrene har fortsatt å spille saxofon, og har etter hvert begynt i amatørkorps selv, sier Hege Brodahl, en av studentene som har vært med på dette.

Etter å ha holdt på med dette opplegget en stund har Ragnhild Holm og hennes studenter gjort seg opp en del erfaringer. Det har vist seg at ungene som har vært igjennom en slik introduksjon til musikken ikke har noe problem med å lære og lese noter etterpå, snarere tvert imot. De har ikke terpet på rytmelesing, men har heller lært seg hvordan det skal låte og musikantene er for eksempel svært dyktige kammermusikere fordi de lytter til hva som skjer i resten av gruppa. Det samme gjelder når elevene spiller med akkompagnatør, de teller ikke takter, men lytter til helheten i musikken. Elevene hos Ragnhild har de siste årene tatt en rekke priser i ulike konkurranser for unge solister og ensembler. Og de blir bemerket for sin fine måte å spille kammermusikalsk på. Det er heller ikke noe problem å fortsette på større instrumenter som altsaxofon og tenorsaxofon, da de helt fra starten har måttet lære seg å spille med nok motstand. Lær barna å høre og lytte til musikken de skal spille, ikke se musikken, da blir de dyktige musikere med god klang og musikkforståelse i tidlig alder, avslutter Ragnhild Holm.

Tags: Camilla Bjørndahl Sørensen, Ragnhild Holm

Når Selmer lancerer en ny saxofon, er der al mulig grund til at holde øje med hvad der sker. Igennem et halvt århundrede har det franske mærke med det lille ’S’ på halsen haft en uovertruffen position på saxofonmarkedet, som en af de allerbedste producenter. Henri Selmer overtog i sin tid selveste Adolphe Sax’ værksted og er som sådan den direkte arvtager af opfinderen. I de første mange år, var Selmer ét mærker blandt mange der producerede kvalitetsinstrumenter. Det store skift i markedet indtraf i 1954 - ikke at Selmer ikke havde lavet gode saxofoner inden da, bestemt ikke, men 1954 var det år, hvor Selmer introducerede „Mark VI“ – saxofonen der mere end nogen anden blev definitionen på den moderne saxofon. Siden Selmer i 1970’erne forlod Mark VI til fordel for den ofte (lidt uretfærdigt) udskældte Mark VII, har Selmer og mange af konkurrenterne forsøgt, at finde tilbage til Mark VI’erens egenskaber. På et tidspunkt så det således ud som om Selmer var ved at blive sin egen værste konkurrent; de gamle instrumenter var ligeså attraktive (eller mere) end de nye. Nu har man så taget konsekvensen og lancerer „Referencemodeller“; saxofoner der tager udgangspunkt i tidligere instrumenter, men kombinerer de klanglige idealer med moderne landvindinger. På tenorfronten kom for få år siden to modeller, der refererede tilbage til hhv. Balanced Action (Reference 36) og til den navnkundige Mark VI (Reference 54). Instrumenterne blev godt modtaget og nu er det så blevet tur til altsaxofonen.

Hvordan skal man i grunden teste et instrument? Ofte lader man jo en saxofonist gennemgå instrumentet på kryds og tværs, men en sådan test vil altid være meget individuel, derfor har vi bedt tre saxofonister prøvespille Reference 54; en saxofonist der spiller på en Mark VI, én der spiller på en moderne Selmer, og en der slet ikke spiller Selmer.
Forhåbentlig får læseren dermed et mere nuanceret billede af instrumentet, idet man skal huske på, at man kun kan få et realistisk forhold til instrumentet ved at prøvespille det selv.
-KHP

Tak til Marno Sørensen (DK), Jonas Näslund (S) og Schlagerforlaget (N) for lån af instrumenter.

Testperson 1: Camilla Bjørndahl Sørensen

Testen er utført med : •Vandoren A28 munnstykke • BG L3 legature • Vandoren 3 1⁄2 reeds

Selmer Reference er et forsøk på å kombinere det beste fra to instrumenter. Klangen og kroppen tilhører den gamle Mark 6 og mekanikken er som den moderne Serie 3. For meg ble ikke dette helt mach. Jeg har spilt på min Selmer serie 3 i 5 år nå og er veldig glad i den. Noe av det jeg setter stor pris på ved min egen saxofon er klaviaturet som med en gang jeg prøvde saxofonen passet perfekt i fingrene mine. Det gjorde dessverre ikke Reference. Klaviaturet er satt mer på skrå slik at jeg må ha saxofonen mer på siden når jeg spiller. Samtidig ligger klaffene på venstre lillefinger for langt vekk og de på høyre lillefinger for nærme. Dette er jo selvsagt en tilvendingssak, men jeg tror Serie 3 er mer ergonomisk tilrettelagt for fingrene.

En ting referance virkelig har fått til som Serie 3 ikke har er et godt registerskifte. På Serie 3 må man jobbe for å få overganger mellom okatvene, spesielt mellom G#1 og G#2. På Reference kan man bare blåse på, og skiftene kommer når man bruker oktavklaff en. Saxofonen har også en god motstand i klaffene over hele registeret.

For å bedre på intonasjonen har Selmer her forlenget halsen. Og saxofonen har nok jevnt over en bedre intonasjon enn den gamle Mark 6 hadde. Men det er fortsatt ikke like bra som på Serie 3. Saxofonen er for lav i bunn og for høy i toppen, og spiller man tre oktaver på C# skal man jobbe godt for å få dette til å stemme.

Klangen på Reference varierer sikkert med de forskjellige instrumentene, men instrumentet jeg prøvde var mørkt og uten en veldig definert kjerne. Klangen er egal gjennom hele instrumentet, men det blir for mørkt og tett for meg. Men med en mørkere klang får man jo mer egalitet og også et instrument det er lettere å spille langt over register. Min Serie 3 er ganske lett og lys i klangen, og jeg kjemper litt mer over register på denne.

Selmer Reference har mange gode sider, men sammenligner jeg disse gode sidene med Serie 3 sine gode sider bliver det vel til at jeg ikke løper og kjøper meg et nytt instrument med det samme. Klaviatur og klang er viktige elementer når man kjøper seg saxofon, og for meg er et ergonomisk klaviatur og en lys klang noe jeg er ute etter.

Testperson 2: Johannes Thorell

Munstycke vid test: • Vandoren Optimum AL4 • Rörblad vid test: Vandoren V5 3,5
Det är nog 8 år sedan jag bytte från min Selmer Super action 80 serie 2 i silver till min Buffet Crampon i guldlack och det är inte ofta som jag ångrat mig eller längtat tillbaka, men samtidigt har man ju varje gång man testar ett nytt instrument en förhoppning att hitta något helt speciellt.

Själv söker jag instrument som är någorlunda egalt, som har en bra grundintonation och som jag själv får färga klangligt, dvs. ett instrument som jag styr och som då inte styr mig.

Detta tycker jag mig ha hittat i min Buffet även om även den har sidor som jag skulle vilja byta. När jag nu ska till att testa denna ”Reference 54” så finns ju fortfarande mina positiva och negativa känslor för min gamla Selmer kvar och jag hoppas varje gång jag provar en Selmersaxofon att mina fördomar om Selmer skall grusas totalt.

Jag har nu tagit mig till Jonas Näslund AB i Stockholm där jag har en Reference 54 som väntar på mig. När jag öppnar saxofonfodralet så slås jag av att det är ett mycket vackert instrument. En fin mörkt gyllene färg som nästan har skiftningar åt svart.

Jag börjar med att spela några toner på min Buffet för att känna att mitt munstycke och mitt rörblad fungerar som vanligt och för att kunna ha min Buffet som referens när jag nu tar mig an denna nya saxofon.

Jag byter över till Selmersaxofonen och slås direkt av att den har en mycket skön klang som påminner lite om färgen på instrumentet; en mörk, varm och öppen klang. Kanske känns den lite för soft för att kunna fungera för mig i klassiska sammanhang, men jag ger den lite mer tid så att jag får chans att korrigera mitt spelsätt för att passa Selmer. Vad jag direkt märkte när jag bytte från Selmer till Buffet och som jag även fortsatt märker när jag byter mellan Selmer och Buff et är att Selmersaxofonerna kräver ett högre lufttryck än vad man kan använda på en Buffet.

När jag först provade den Buffet jag nu har så tog det nästan stopp i instrumentet när jag skulle spela starkt. I gengäld så märker jag nu när jag spelar på denna Reference 54 att jag måste öka lufttrycket för att kunna bibehålla samma täthet mellan tonerna som jag har i min Buffet.

Jag fortsätter mitt test och spelar i olika register på saxofonen. Den känns lite trång på höjden och den ”vobblar” på låga B när jag försöker spela mellan niente och mezzopiano och jag börjar känna att den saxofon jag håller i min hand kanske inte är gjord för mitt spelsätt.

Jag antar att instrumentet är anpassat mer för jazzmusiker som kanske inte har riktigt samma behov som jag har. Detta får jag ytterligare bekräftat när jag tager fram en stämapparat och testar olika toner. Denna saxofon jag nu testar med mitt munstycke och mina rör blir högre och högre i intonation när jag går uppåt i registret. Jag börjar ana att man kanske till denna saxofon ska ha ett mer öppet munstycke och att man nog behöver spela mer öppet i det högre registret som jag ju upplevde som klangligt trångt när jag testade. När jag dessutom stämmer låga B i motsvarande A442 så slutar saxofonen dessutom att vobbla.

Summan av detta test är att denna saxofon inte är byggd för mig eller kombinationen av mig och mitt munstycke.

Det är i och för sig en skön saxofon att spela på och den har ett underbart altissimoregister, men jag känner ändå att mina krav på egalitet och intonation gör att jag inte skulle kunna lyckas på detta instrument.

Den enda funktion denna saxofon skulle få hos mig är som prydnad, men det skulle den å andra sidan klara alldeles exemplariskt.

Testperson 3: Florián Navarro

• Mundstykke anvendt i testen: vintage Selmer C* (scroll shank, soloist style) • Vandoren 3 1/2 blade.
Test af Selmer altsaxofon Reference 54, serie nr. N. 674849

Introduktion

Denne test af Selmers Reference altsaxofon bliver både en test af intrumentets egenskaber i sig selv og samtidig en sammenligning med min egen Selmer Mark VI, et lakeret eksemplar, årgang 1957. Der er både fordele og ulemper ved en sådan sammenligning og blandt de første kan nævnes det konkrete i netop at have et andet instrument som referenceramme i sammenligningen. Blandt ulemperne kan man nævne tendensen til at favorisere det man kender bedst, så sagligheden måske lider under det (jeg håber ikke det er tilfældet). Her kommer i hvert fald resultatet af mit bekendtskab med Selmers sidste skud på stammen.

”Selmer laver da gode kasser”

Fra under tusindvis af små flamingokugler dukkede den endelig op: en meget flot ”light case” med lækre håndtag og skulderremme til at bære den på ryggen. Før de alle ”konverterede” til Selmer, har mine kolleger i Jutlandia Saxofonkvartet drillet mig med at ”Selmer da lavede nogle meget gode kasser”…og det vil jeg give dem ret i, light case’en både beskytter instrumentet godt, er behagelig at bære og er oven i købet lækker og stilfuld.

Mine Damer og Herrer...

Jeg kunne med det samme godt lide References udseende: med dens mørke, rødlige lak føltes den umiddelbart nært beslægtet med min Mark VI, og den originale gravering synes jeg er meget smuk. Mit første indtryk var at have et rigtig solidt instrument i hænderne, og det er jo dejligt. Der var dog et par ergonomiske detaljer som generede mig en lille smule: oktavklappen går for langt ind når man trykker den ned, ca. 2 mm under tommelstøtten, det synes jeg giver en lidt ubehagelig fornemmelse for tommelfingeren. Og så top key’en (front F), som Selmer igen har lavet som perlemor knap, den hælder efter min smag for meget udad, hvilket er lidt akavet for pegefingeren. Til sidst synes jeg at venstre lillefingeres klapper hælder en smule udad (væk fra instrumentet). Til gengæld er palmkeys perfekt designede, både i højde og udformning, og det samme gælder højrehånds sidegreb, dog har højt E en flad facon, altså uden den krumning som man er vandt til på nyere saxofoner.
Det skal siges at alt det førnævnte fremstår tydeligt i sammenligning med Mark VI’erens, efter min mening, mesterstykke i ergonomi og i øvrigt er det jo alt sammen en vanesag (for mange vil der sandsynligvis overhovedet ikke være noget i vejen med References layout og design).

The Road Test

Reference saxofonen har en smuk klang, poleret og med en vis glans. Sammenlignet med Mark VI’eren er klangen større, man får i hvert fald oplevelsen af mere volumen, og det hænger jo sikkert sammen med det lidt større klangstykke (jeg havde også nogle gange indtryk af at metallet svingede med når jeg spillede nogle af tonerne). Den virker en smule mere samlet og mindre ”støvet” end sit forbillede. Saxofonen stemmer generelt godt over hele registeret, og hvis vi snakker om det dybe B, vinder den suverænt over Mark VI’eren: tonen stemmer lige i øjet, mod den lidt for høje intonation hos VI’eren. Med hensyn til egaliteten, er der ikke noget at komme efter, bortset fra at for mig virkede A’et uden oktavklap lidt lukket i det.
Det var lige så nemt at spille flageoletter på den som på Mark VI’eren, og så må man erkende at der er nogle ting der er lettere med en høj F#-klap, selv om jeg har vænnet mig til et liv uden den, og savner den slet ikke til daglig.
Jeg havde Reference saxofonen med til en kvartetprøve, og her opførte den sig upåklageligt, nogle gange syntes mine kolleger at der var noget i musikken der kom tydeligere frem med Reference’en, andre gange var det Mark VI’eren der vandt, og sådan vil det altid være når man har med to fremragende instrumenter at gøre.

Konklusion

Selmer har lavet et rigtig godt instrument, lad os slå det fast med det samme. Om det er lykkedes dem at overføre kvaliteterne fra Mark VI’eren til Reference’en, er jeg mindre sikker på. Selmer skriver i deres brochurer at Reference’en ikke er en direkte kopi, men er inspireret af Mark VI’eren. Dertil vil jeg sige at udover de ”sympatiske” detaljer såsom retroudformning af klapper og den mørke lak (måske udtænkt mere for at ride med på vintage-bølgen), er det svært at snakke om andet end svage reminiscenser mellem de to instrumenter.
Hvis man tænker på…

• hvor forskellige selv moderne saxofoner af samme mærke og model kan være

• hvor inkonsekvente Mark VI’erne var i kvaliteten gennem produktionsårene (tidlige vs. sene eksemplarer, ”five digit” vs. ”six digit”, osv.)

…så er det næsten umuligt at snakke om en egentlig sammenligning mellem Reference og Mark VI saxofoner, og havde man spillet på/sammenlignet med en anden Mark VI, var man sandsynligvis kommet til en anden konklusion.
Selmer er jo sin egen og hårdeste konkurrent, man skal bare tage et kig rundt på internettet i de forskellige netauktioner og se de vanvittig høje priser folk forlanger for deres saxofoner og mundstykker, bare fordi de bærer navnet Mark VI eller Soloist. I den forbindelse kan jeg godt forstå at Selmer kommer med Reference-tiltaget i et forsøg på at lave ”verdens bedste sax” igen. Man kan kalde det sjæl, ”hokuspokus” eller hvad man vil, men jeg synes stadigvæk der er noget helt specielt personligt over de gamle instrumenter, derfor spiller jeg på et af slagsen, men skulle jeg være så uheldig at en vejtromle kørte over den, så kunne Reference’en meget vel tænkes at være en mulig afløser.

© 2006. Citater fra Nordisk Saxofontidsskrift skal kildeangives. Artikler, eller dele deraf, må kun offentliggøres med redaktionens skriftlige tilladelse.

Tags: Florian Navarro, Camilla Bjørndahl Sørensen, Johannes Thorell, Selmer, Reference 54

av Camilla Bjørndahl Sørensen

Når jeg snakker med Vegard Landaas på telefon er han midt i innspurten av sin siste plateinnspilling. Platen, hvor han er solist, kammermusiker, tekniker og produsent, skal etter planen utgis i august.

"Vi spilte siste sporet på platen i helgen, så nå er det klippingen som gjenstår. Jeg produserer platen sammen med Yngve Slettholm, som også har komponert alle verkene. Klippingen gjør jeg også selv", sier Vegard.

Vegard Landaas er en av Norges fremste og mest aktive saxofonister. Med utallige soloprosjekter, plater, produsentoppgaver, dirigering og to sønner går det i et høyt tempo. Hjemme står snart et platestudio og en egen konsertsal klart til bruk.

"Studioet er i prinsippet et rom hvor jeg klipper og redigerer materialet. Musikken spiller jeg inn i for eksempel kirker eller andre konsertsaler, men med egen konsertsal er det jo lettere å gjøre mer hjemme."


© Michal Tomaszewicz

Saxofonisten

På spørsmål om hva han bruker mest tid på må Vegard svare saxofonen. Han har spilt med flere av landets fremste orkestre, blant andre Oslo filharmoniske orkester og Kringkastingsorkesteret. Han har gjort flere prosjekter med samtidsensembler som Oslo sinfonietta og Bit 20I tillegg har han spilt i den Norske Opera og han har vært rundt i de aller fleste profesjonelle korpsene i landet. Men han er nok mest opptatt av å være solist.

"For meg er det viktig å finne ny musikk, og jeg har da også bestilt en god del. Det har vel blitt omtrent 20 verk som enten er skrevet eller dedikert til meg. Da synes jeg det også er viktig å spille dette inn, slik at det blir mer tilgjengelig for andre. Det er vanskelig å få inntrykk av musikk bare ut ifra et notebilde."

Og det er ikke få komponister som har skrevet til Vegard. Norske komponister som Bjørn Kruse, Therese Birkelund, Jens Wendelboe og Vidar Johansen er noen av dem, samt Yngve Slettholm.

"Platen er et resultat av et arbeid jeg startet mens jeg fortsatt var student ved Norges Musikkhøgskole. Jeg hadde brukt mye tid på å studere inn ”Fire profiler” for solo saxofon. Da ville jeg også spille dette inn på plate. Samtidig samarbeidet jeg med slagverkeren Kjell Tore Innervik, og sammen gjorde vi verket ”Introduksjon og toccata”. Med på denne platen er også urfremføringen av ”Blå skygger” for saxofon og harpe, som ble spilt inn med harpisten Sidsel Walstad, er transkribert til Vegard. Kjell Tore Innervik gjør også to verk for solo marimba."

Parallelt med denne kammermusikkplata skal det i april komme ut en CD med orkestermusikk av Slettholm. Her medvirker Vegard Landaas som solist sammen med Oslo Filharmoniske orkester i ”Nettene finnes”, en konsert for saxofon og orkester.

Da Vegard var tolv år deltok han på sommermusikkskolen. Her traff han Yngve Slettholm som var lærer ved kurset. Slettholm var en god venn av Erik Tangevold, som var Vegards saxofonlærer. Slettholm skrev ”Introduksjon og Toccata” til Erik Tangevold i 1981, men på dette tidspunktet ble verket aldri fremført. Det ble derfor spennende for Vegard å utforske Slettholms musikk, noe som i tillegg har resultert i verket ”Nettene finnes” for saxofon og orkester, som Slettholm skrev til Vegard i 2000, og som ble urfremført sammen med Kringkastingsorkesteret.

En annen viktig komponist for Vegard har vært Bjørn Kruse. For tiden holder Kruse på med å skrive et verk for blandet kor, bratsj og saxofon. Dette skal Vegard sammen med Henninge Landaas ut på veien med når det nærmer seg jul igjen. Kruse har også skrevet en konsertserie på tre verker til Vegard. De to første konsertene er allerede gjennomført med Vegard som solist med Bergen kammerorkester, den siste konserten er et bestillingsverk fra Bergen kammerorkester og er under arbeid nå.

Vegard har flere faste musikalske samarbeidspartnere. Pianisten Elzbieta Nawrocka har gjort flere konsertserier sammen med Vegard, og i fjor sommer deltok de ved en kammermusikkfestival i Polen. Dette var en så stor suksess at de er invitert tilbake i år. Han har også ved flere anledninger samarbeidet med Anders Dahl som er ansatt som organist i Bragernes kirke i Drammen.

Henninge Landaas, som kanskje er mest kjent som bratsjist i Vertavo strykekvartett, er gift med Vegard og er en godsamarbeidspartner. Ekteparet har flere prosjekter på gang. Nå legger de ut på en barnehageturné i Hedemark hvor Henninge er ansatt som fylkesmusiker. Her forteller de om saxofonen og bratsjen, og de har arrangert barnesanger for denne besetningen selv.

"Sammen med Henninge og Elzbieta har jeg spilt inn en CD med musikk av Paul Hindemith. Her finnes både ”sonate for saxofon og klaver” og ”trio for klaver, saxofon og bratsj.” Dette blir også et videre prosjekt sammen med skuespiller Jon Nyutstumo. Han skriver tekster som passer til musikken og skal selv være skuespiller på scenen. Dette skal i første omgang spilles på 8 konsertforestillinger rundt om i Hedmark."

Produsenten

Vegard Landaas har nå omtrent ti Cd-er på samvittighetenDe fleste av innspillingene er gjort med kor. Platen med Den norske studentersangforening har solgt over 5000 eksemplarer i Norge, og i denne sammenhengen kan dette kalles en braksuksess. På listen over produksjoner er også en plate med Bartoks soloverker for fiolin, spilt inn av Elise Båtnes.

Dirigenten

Vegard er dirigent for Stabæk janitsjarkorps, og de har spilt inn to plater. Den ene platen er en demo for Norsk musikkinformasjon, der han har lydfestet musikk for korps som tidligere ikke har vært spilt inn.

"Jeg synes det er gøy å prøve ut nye ting, og jeg prøver så langt det er mulig å unngå å bruke samme verk to ganger. Og det bør helst også være originalskrevet for korps. Jeg vet ikke hvor mange bunker med partitur jeg har vært igjennom, ler Vegard."

Han har også spilt inn en plate hvor han selv virker som solist, og her kan vi høre ”Gammel Fäbodpsalm”, ”Norske Folketoner” og ”caprice en forme de valse”.

"Men den aller største opplevelsen jeg har hatt som dirigent må nok være da jeg dirigerte Bergen kammerorkester på Hardingtonar- festivalen i Norheimsund. Dette var et samarbeid med Palle Mikkelborg, og vi fremførte hans verk ” Going to peases without falling apart”. Solister her var Helen Davies på harpe og Elise Båtnes på fiolin. Palle Mikkelborg virket selv som solist på konserten."

Hjemme i huset er nå finpussen på konsertsalen i full gang. Det er en hyggelig atmosfære der og ikke altfor stort. Rommet er omtrent 70 kvm og har 3,5 meter opp til taket. Om man er riktig heldig skal man kunne få plass til omtrent 40 publikummere i salen. Drømmen er å kunne samle studenter og profesjonelle saxofonister til felles opplevelser. Vi kan spille konserter for hverandre, få inspirasjon og ha en hyggelig kveld sammen.

"Dersom det kommer saxofonister fra Sverige eller Danmark til Norge, så håper jeg de tar kontakt med meg. Hos meg kan man spille konsert, få spilt inn en plate eller bare slå av en prat. Jeg vet hvor vanskelig det er som student eller freelance musiker å få tak i rimelige og bra steder å spille konserter. Det er kjedelig å leie et dyrt sted, og så kommer det bare ti stykker for å høre på. Her er det en akkurat passe stor sal til intimkonserter, og vi har muligheten til en hyggelig sammenkomst etterpå, noe som er vel så viktig."

Jeg hører barnelatter i bakgrunnen, og klokken tikker raskt mot leggetid. Selv med alle sine prosjekter er det guttene som er viktigst for Vegard. Mon tro om de skal spille saxofon om noen år?

© Camilla Bjørndahl Sørensen 2006. Citater fra Nordisk Saxofontidsskrift skal kildeangives. Artikler, eller dele deraf, må kun offentliggøres med redaktionens skriftlige tilladelse.

Tags: Camilla Bjørndahl Sørensen, Vegard Landaas