14 og 15 mai i år var Norges Musikkhøgskole så heldige å få besøk av den verdenskjente saxofonisten og komponisten Ryo Noda. Dette var et friskt, livlig og spennende møte med en engasjert og inspirerende personlighet, en av saxofonverdenens superstjerner.

av Camilla Bjørndahl Sørensen

Ryo Noda viste seg å være en veldig morsom, livlig og engasjerende person. Han møtte en halvfull sal på Norges Musikkhøgskole med voldsom energi og glede over å være til stede. Han kom direkte fra en legekongress i Düsseldorf, for i tillegg til å være saxofonprofessor er han også doktor i medisin i hjembyen Osaka i Japan.

Om Ryo Noda

Han kunne fortelle de fremmøtte om sitt tidligere møte med Norge. Det viste seg nemlig at han har prøvd seg som saxofonist her tidligere. Da han var ferdig med sine studier i Frankrike, flyttet han til Norge. Han traff snart Robert Levin, tidligere rektor ved Norges Musikkhøgskole. Levin ga ha sjansen til å gjøre noen opptak for NRK. Han spilte da inn en av sine improvisasjoner. Han kunne også fortelle om sitt samarbeid med den norske pianisten Kjell Bækkelund, hvor de spilte inn Paul Bonneu sin suite. Men oppholdet i Norge ble kort. Etter et halvt år orket han ikke mer. Prisnivået i landet ble for høyt, dessuten viste det seg umulig for han å lære seg språket. Turen gikk tilbake til Frankrike og Paris.

Ryo Noda har i de senere årene kommet fram til interessante resultater innen forskning på hjerneskadde etter trafikkulykker. Noda er nemlig, ved siden av å være musiker, utdannet doktor i medisin. Han begynte å tenke på hvordan man instinktivt prøver å roe en skrikende og plaget baby ved å rugge barnet opp og ned. Som oftest vil barnet stoppe å gråte, og kanskje til og med begynne å le. Dette er en veldig behagelig og beroligende bevegelse, samtidig som den er fysisk stimulerende. Dette ga han ideen til en slags trampoline som kunne gjøre det samme med mennesker i koma. Hvis man samtidig tilfører stimulans til hjernen ved å spille pasientens favorittmusikk, ville man kanskje oppnå kontakt med den hjerneskadde pasienten på en helt ny måte. Og han har med denne metoden vekket stor oppmerksomhet rundt om i verden.

Med sin nære kjennskap til saxofonen var han som komponist tidlig ute med å utvikle nye teknikker for saxofonspill. Mange av hans verker er idag blitt en del av standardreportuaret for saxofonister, og det er ofte gjennom disse verkene studenter først får kjennskap til et moderne tonespråk. Ryo Noda kunne fortelle hvordan han selv ble komponist. I 1972 var han i Toronto i Canada og skulle ta spilletimer med Hemke og Londeix. Det var noe helt nytt at en japansk student skulle delta, og han ble spurt om han hadde noe japansk musikk å spille. Dette klarte han ikke å finne, så dermed skrev han noe selv. Stykket ble ”Improvisasjon 1” og ble skrevet på en kveld. Londeix likte stykket umiddelbart, men Hemke likte det ikke.

Masterclass

Besøket i Norge startet mandag morgen med masterclass. Endel av studentene hadde selvsagt valgt musikk av Noda selv, og det var utrolig interessant å høre hva han har tenkt og ment med musikken han har skrevet. Han var veldig opptatt av at utøveren ikke må overdrive teknikkene, men må få fram den japanske melodien eller de karakteristiske klangene. En marcato skal ikke være en absolutt, den skal også kunne gjøres i pp. Musikken skal hele tiden beskrive en historie og naturen. Noda bruker for eksempel musikkutrykket ”Cutting tone”. Dette har flere tolket som enten slap-tounge eller et plutselig kutt av tonen. Men Noda kunne da gi oss en forklaring: Dette ska beskrive lyden av en bambusstokk som slår mot stein. Bambus er et viktig symbol i Japan. Når det er kraftig regnvær i Japan, legger vannet seg i dammer på bambusbladene. Når bladene blir tunge nok bøyer bambusstokkene seg. Plutselig renner vannet av, og bambusstokken slår opp igjen og treffer stein. Og dette er ”cutting tone”. Man må vite hvordan bambus mot stein låter for å prøve å gjenskape denne lyden.

Ryo Nodas ”Improvisasjon 1” ble et godt eksempel på hvordan Noda tenker når han skriver musikk. Det skal låte som en improvisasjon, og all timing må bli naturlig. Dette er selvsagt vanskelig å notere ned, men dynamikk, artikulasjon og plassering må låte som en naturlig improvisasjon. Dette stykket skal beskrive natur, måne og vind i Japan. Den mer rytmiske delen i stykket skal beskrive den japanske dansen Kabuki flettet sammen med amerikansk be-bop. Kabuki er en gammel tradisjonell dans som blir brukt innen teater. Midt inne i stykket kommer også en langsom melodi, en kinesisk bugagu. Denne melodien går meget langsomt og gjøres tradisjonelt sammen med en langsom dans med store kostymer. Noda kunne fortelle at japansk kultur stammer fra Kina, så disse to kulturene ligger tett. Hele stykket blir dermed en blanding av den europeiske cadenza sammen med tradisjonell japansk musikk, men også med drypp av andre lands kulturer, folkemusikk og tolvtoneteknikk. Man kan si at dette oppsummerer Noda selv som utøver og komponist, eller heller kanskje: hvem er han?

Noda reagerte på at flere av studentene spilte med en plastbit på munnstykke. Nye saxofonteknikker utfordrer ikke bare høyde og fingerteknikk, men også tankesett og munnstilling. Med denne plastbiten unngår man at munnstykket flytter på seg i munnen, og vi får større kontroll. Ryo Noda oppfordret til å våge å ta vekk noe av denne kontrollen og ha en fleksibel munnstilling for å oppnå enda større fleksibilitet. Han mente også at med denne plastbiten demper noe av volumet, og at vi dermed kan få enda større dynamikk ved å fjerne den.

Noda la stadig vekt på hva som var historien i musikken, og utfordret studentene til å tenke på hva de skulle formidle og hvordan. Han var en veldig engasjerende underviser, og brukte mye av seg selv for å få frem budskapet. Midt i en setning kunne han plutselig hoppe fram og rope, for å understreke noe i musikken, eller han kunne imitere dukketeater eller kampsport. Han ville gjerne finne fram det enkle og lett tilgjengelige. Han mante at man ikke skulle ta for mye hensyn til komponisten, men at man som utøver må bestemme hvor grensen mellom komponistens budskap og ens egen teknikk som utøver skal møtes. Men man skal selvsagt respektere komponistens mål og forstå hva som ligger bak notene før man prøver å finne sin egen stil. Han ville også få frem hvor viktig det er å bruke teater som virkemiddel for å få frem karakterer. Man må våge å være komiker for å ta ut kontrastene, og ikke bli for selvopptatt og seriøs. Og man må lete etter komponistens bakgrunn for hva han har skrevet, alt har en inspirasjon fra noe annet, om det er japansk, kinesisk, norsk, jazz eller annen folkemusikk.

Konsert

Mandag kveld var duket for Ryo Noda selv og hans konsert ”Music for War and Peace”. Han entret scenen i en fantastisk japansk folkedrakt. I salen satt omtrent 50 forventningsfulle publikummere, de fleste amatører, studenter og profesjonelle saxofonister. Det var fantastisk å se denne blandingen av den japanske tradisjonen og den europeiske saxofonen. Med en dempet belysning ble det en fin stemning i salen. Det ble tydelig gjennom hele konserten at man må ha god kunnskap til Japansk musikk, kultur og teater for å kunne spille Nodas musikk. Ryo Noda brukte hele tiden det japanske kroppsspråket i sin utøving, med stor kontroll over brå og små bevegelser. Han kunne til tider bruke mengder av luft og vi kunne høre mye innpust, han ble veldig fysisk. Men det var tydelig at han selv behersket de teknikkene han tidligere på dagen hadde undervist. Munnstykket beveget seg mye og vi kunne se kjeven arbeide. Han gikk fra til tider nesten lydløst til grotesk, sterkt og intens. Han behersket sitt instrument og sin musikk slik at han fikk fram akkurat det som var viktig: saxofonen ble et formidlingsinstrument og teknikk ble ikke stående i veien.

På konserten fikk vi også en urfremføring av hans nyeste verk. ”La nuit de Dinant” ble skrevet etter inspirasjon fra da han var dommer under Adolf Sax- konkurransen i Dinant i fjor høst, der han forøvrig knyttet den kontakten til Norges Musikkhøgskole som skulle ende i dette møtet i Norge.

Etter å ha hørt Ryo Noda undervise en hel dag og senere se og høre han på scenen fikk i hvert fall jeg mange bilder i hodet fra den japanske kulturen, dansen og teateret. Og med dette falt hans musikk helt på plass for meg.

---
Ryo Noda begynte sine studier som saxofonist i Osaka (1968 – 1972), og fortsatte ved Northwestern University i Illinois, USA, der han studerte med Fred. L. Hemke. Deretter gikk turen til Bourdoux i Frankrike og videre studier med Jean-Marie Londeix, og nå omfattet studiene også komposisjon. Han gjorde seg snart bemerket som komponist, og ble i 1974 tildelt det franske komponistforbundets pris (SACEM).

Men Ryo Nodas bemerkelsesverdige karriere begrenser seg ikke til dette. Hans interesse for musikkens potensial som terapi førte til medisinstudier og til mange års forskningsarbeid. Han har utviklet en metode for musiko-kinetisk terapi som kombinerer musikk og bevegelse i behandling av hjerneskadde og komatøse pasienter, og har blant annet designet en egen trampoline for å gjøre dette mulig. De resultater han har oppnådd gjennom sitt arbeid både som forsker og som pasientbehandler har vakt stor oppsikt i et internasjonalt perspektiv.
----

Tags: Ryo Noda, Camilla Bjørndahl Sørensen, Improvisation

– Frederick L. Hemke i Trondheim

av Heidi Cecilie Giertsen

Den 29 juli 2006 samlet saxofonister seg fra Europa og USA i Trondheim for å delta på mesterklassekurs med den anerkjente amerikanske saxofonisten Dr. Frederick L. Hemke. Dette kurset fant sted i forbindelse med Olavsfestdagene, Trondheims festspilldager, og ble i år arrangert for syvende gang. Første gang Dr. Hemke tok turen fra Chicago til Trondheim var i 1996. Det ble også arrangert mesterklasser for andre instrumenter, i år var det tilbud på trompet (Ole Edvard Antonsen), trombone (Christian Lindberg), sang (Susanna Eken) og dirigering (Jorma Panula).

Man kan melde seg på kurset både som aktiv og passiv, som enkeltutøver eller som et ensemble. I år var vi 19 aktive deltakere og 5 passive. To kvartetter var meldt på, men Dr. Hemke ønsket imidlertid at alle skulle få mulighet til å spille kvartett under kurset, så ved kursstart ble deltakerne som ikke alt var i en kvartett satt sammen i kurskvartetter. Disse kvartettene øvde sammen etter dagenes mesterklasser og fikk også undervisning av Hemke utenom de opprinnelige timene. Det var i år som tidligere et vidt spekter på både repertoar og alder på kurset. De yngste deltakerne var 15 år og de eldste i godt voksen alder, så her er det noe å hente for alle. Kursdagen startet hver morgen med en ”class lecture”. Dette er en forelesningstime hvor Dr. Hemke foreleste om relevante emner, som blant annet teknikker som slap, sirkelpust og fluttertunge, saxofonens opprinnelse og historie, improvisasjon, og innstuderings- og øvingsmetoder.

I løpet av uken ble det også arrangert tre offentlige konserter hvor deltakerne fikk sjansen til å vise Trondheims befolkning hva de lærte, og her opptrådte både aktive og passive deltakere. Dr. Hemke ga nemlig også passive deltakere muligheten til å delta i kursensemblene. I tillegg til disse oppsatte konsertene arrangerte saxofonistene sin egen minikonsert i Trondheims gågate Nordre. Her stilte kursets kvartettdeltakere seg opp i gågaten, og med barytonsaxkassen strategisk plassert i front ramlet det faktisk også inn noen kroner.

Det er altså en uke med hektisk aktivitet nærmest døgnet rundt, og med fullt festivalliv ellers i byen er du garantert å få en flott opplevelse.

Så hva er det som gjør at en kjent amerikansk saxofonist kommer til Trondheim år etter år for å holde sommerkurs? Det må vi nok først og fremst takke hans norske studenter fra Northwestern University for. Opp i gjennom årene har han nemlig hatt ganske mange norske studenter hos seg på universitetet, og de har nok bidratt til at Dr. Hemke har utviklet et nært forhold til Norge. Han kan faktisk også forstå og snakke en del norsk.

Hvorfor skal dere da bruke en uke av sommerferien på kurs i Trondheim? Rett og slett fordi Dr Hemkes undervisningsmåte og undervisningsteknikker er unike, han sitter inne med utrolig mye kunnskap, og kurset er en flott sjanse til å få undervisning av en internasjonalt anerkjent og stor saxofonist. Det er nok en grunn til at tidligere kursdeltakere, inkludert undertegnede, kommer tilbake på kurs igjen og igjen og igjen. Det er også en flott mulighet til å stifte nye bekjentskaper med deltakere fra både Europa og USA. I år hadde vi deltakere fra Norge, Storbritannia, New York og Chicago, deriblant nåværende studenter av Dr. Hemke fra Northwestern University.

Mesterklassekurset i Trondheim er et kurs der det foregår mye, du får muligheten til å få timer med Dr. Hemke, høre på hans forelesninger, spille i kvartett med andre deltakere, og alt det andre morsomme som følger med et slikt sommerkurs.
Kurset finner sted i månedsskiftet juli/august, i år ble det arrangert fra 29 juli til 4 august. Påmelding skjer på www.olavsfestdagene.no. Kursavgiften er på 1200 kr for aktive deltakere, passive deltakere 800 kr, og ensemble 600 kr. Dette innebærer 2 ganger 45 minutter undervisning for aktive deltakere, 3 ganger 45 minutter for ensembler. Alle aktive deltagere har dessuten tilgang på akkompagnatør hele uken, årets akkompagnatør var Jørgen Larsen.

Om det blir kurs til neste år er i skrivende stund ikke avgjort, men sannsynligheten for at det blir er ganske stor. Ifølge Dr. Hemke selv, som begynner å bli en eldre mann, blir det kurs såfremt helsen hans holder. Så trenger du en motivasjons- og inspirasjonsinnsprøyting, eller bare vil ha en lærerik uke, er Trondheim stedet du skal dra til neste sommer. Det har vært laber påmelding fra Norden, noe på grunn av at mange ikke vet at kurset eksisterer, men nå er det bare å melde seg på. Hold dere oppdatert på: www.olavsfestdagene.no.

Tags: Heidi Cecilie Giertsen, Frederick L. Hemke